Heile tekstar versus utdrag - kva tekstar vel noresklærarane?

Introduksjon

I dette blogginnlegget vil eg forsøkje å presentere innhaldet i artikkelen «Hele tekster versus utdrag – hvilke tekster velger norsklærerne?» av Sigrid Skaug og Marte Blikstad-Balas. Eg vil også forklare kvifor eg meiner den er relevant for faget Nord2600 Norsk som literacy fag.

Presentasjon av artikkelen

Fyrst av alt bør me sjå på kva som er målet med denne artikkelen, med andre ord kva forfattarane ynskte å finne ut. Denne artikkelen har som mål å finne ut to ting: Kva skjønnlitterære utdrag og heile verk vel norsklærarar å bruke i litteraturundervisninga, og kva er lærarane sine haldningar til lesing av skjønnlitterære utdrag og heile verk (Skaug og Blikstad-Balas, 2019). Artikkelen tek utgangspunkt i ei spørjeundersøking av 153 norsklærarar i vg3. Spørjeundersøkinga innehaldt både fleirvalsspørsmål der deltakarane vel eit alternativ etter kor einige dei er i ulike påstandar. Det vart også brukt opne spørsmål, til dømes når lærarane skulle opplyse om kva verk dei brukte i undervisninga si. Gjennom denne undersøkinga har dei komme fram til ei rekkje interessante funn kring litteraturbruken i norskklasserommet, og læraranes haldningar til den litteraturen som vert nytta. Etter resultata å døme, ser det ut til at forfattarane har funne tilfredsstillande svar på forskingsspørsmåla sine. Når det gjeld kva skjønnlitterære verk som vert brukt, ser det ut til at tekstar frå 1800-talet er i fleirtal, og særleg Ibsen utmerkar seg som ein mykje brukt forfattar. Dette påpeikar Skaug og Blikstad-Balas at kan tyde på at det finst ein skjult litterær kanon i norskfaget, til tross for at læreplanen ikkje lenger set krav til at bestemte verk skal brukast i norskundervisninga (Skaug og Blikstad-Balas, 2019).Eit anna funn kring bruken av skjønnlitterære verk er at fleirtalet av tekstane som vert brukt er utdrag, medan det vert lese få heile verk. Dette vert begrunna med at lærarane ikkje har tid til å lese gjennom mange nok verk til å få tilstrekkleg breiddekunnskap om dei kunn skal lese heile verk. I resultata kjem det også fram at dei fleste skjønnlitterære tekstane som var brukt i undervisninga, kom frå lærebøker. Altså har læreverkforlaga stor innverknad på kva slags tekstar som vert lese i litteraturundervisninga.

Vidare viser resultata at lærarane som deltok i undersøkinga i stor grad har ulike haldningar til utdrag og heile tekstar. Medan heile tekstar vert sett på som ein måte å sjå heilskap og samanheng, vert utdrag sett på som «fragmentert arbeid der man mister sammenhengen» (Skaug og Blikstad-Balas, 2019). Lærarane i undersøkinga uttalar seg også meir positivt om det å lese heile verk, medan dei er meir kritiske til bruken av utdrag. Denne tendesen er særleg interessant i ljos av at undersøkinga viser at lærarane brukar meir utdrag enn heile tekstar, til tross for at dei har meir positive haldningar til bruken av heile verk. Likevel viser funna i artikkelen at utdrag og heile verk vert brukt på forskjellege måtar og til forskjellege formål. Utdraga vert oftare brukt for å skaffe oversikt, eller gi døme på andre tema som elevane arbeider med, som til dømes litteraturhistoriske epokar, litterære virkemiddel og liknande. På den måten vert utdraga brukt for å jobbe med andre ting enn sjølve teksten. I artikkelen vert dette oppsummert slik: «Dette viser at forståelse av det litterære verket i seg selv ikke nødvendigvis er hovedformålet med lesing av utdrag, men heller at arbeid med utdrag er et middel for å oppnå forståelse for aspekter som ligger utenfor det litterære universet.» (Skaug og Blikstad-Balas, 2019).

Drøfting

Til no har me fokusert mykje på funna i artikkelen «Hele tekster versus utdrag – hvilke tekster velger norsklærerne?». Men kva har eigentleg desse funna med literacy å gjere? Det er det me skal fokusera på resten av denne teksten. For å kunne knytte denne artikkelen til literacy, og nærare bestemt forklare korleis den er relevant for Nord2600 Norsk som Literacy-fag, lyt eg trekkja inn ein av pensumtekstane i faget. I Skjønnlitteratur i skolen i et literacy-perspektiv nemnar også Penne dette med litteratur som middel i klasserommet. Ho påpeiker at når ein bruker skjønnlitteratur som middel for å lære andre ting, i staden for å ha litteraturen som mål i seg sjølv, får ein ikkje undervisning i fiktive lesemåtar (Penne, 2013). Penne forklarar omgrepet fiktive lesemåtar som «[…] å konstruere en hermeneutisk under leseprosessen. Denne helheten er erkjent fiktiv av den metabevisste og litteraturvante leseren.» (Penne, 2013). Dersom ein foreinklar dette veldig kan det seiast at fiktive lesemåtar handlar om å kunne lese skjønnlitteratur på ein annan måte enn ein les sakprosa, å forstå skjønnlitteratur som noko fiktivt, ikkje som sannheit. I artikkelen til Skaug og Blikstad-Balas kjem det fram at utdrag, som utgjer fleirtalet av tekstane som vert arbeida med i litteraturundervisninga, vert arbeida med på ein måte som visar lesaren ut av teksten. Utdraga vert brukt for å undervise om andre tema enn litteratur, og dette kan tenkjast å ha konsekvensar for literacy-utvikling. Penne knyttar utviklinga av fiktive lesemåtar tett opp mot literacy-kompetanse, og på eit vis handlar fiktive lesemåtar om å utvikle fagspesifikk literacy-kompetanse for skjønnlitteratur. Når mykje av litteraturundervisninga då foregår ved at ein brukar teksten som middel i staden for mål, kan dette tenkjast å bidra minder til utviklinga av fiktive lesemåtar, og dermed også gi minder utvikling i literacy-kompetanse enn det arbeid med heile tekstar ville gitt.

Om me no tek eit steg tilbake, kan me sjå at måten ein arbeidar med tekst på i norskfaget, direkte kan påverke kva slags literacy-kompetanse elevane tileignar seg. Difor vil altså ein artikkel som den som vert presentert i denne teksten vere svært relevant for norsk som literacy-fag, fordi den gir oss eit innblikk i korleis skjønnlitteratur vert brukt i norskundervisninga.

Rett nok kan ein argumentera for at fokuset i Skaug og Blikstad-Balas sin artikkel ikkje nødvendigvis ligg på korleis skjønnlitteratur vert brukt til å forbetre literscy i skulen, og at artikkelen dermed er minder relevant en andre artiklar som kanskje fokuserer meir direkte på literacy i norskfaget. Samstundes vil eg påstå at fokuset i artikkelen i dette tilfellet ikkje undergrev funna som kjem fram i artikkelen. Lesing og kompetanse i arbeid med tekst står i kjernen av literacy-feltet, og eg vil argumentera for at meir forsking på kva tekstar elevane møter i norskfaget, og korleis desse tekstane vert brukt, er nødvendig for å danne seg eit bilete av literacy i norskfaget. Di meir me veit om tekstbruken i norskundervisninga, di meir kunnskap har me å basere vidare forsking på.

Kjelder:

Penne, S. (2013) Skjønnlitteraturen i skolen i et literacy-perspektiv. S. 42-54.

Skaug, S., Blikstad-Balas, M. (2019) Hele tekster versus utdrag – Hvilke tekster velger norsklærerne?, Nordic Journal of Literacy research. 5(1), S. 85-117. Tilgjengeleg frå: https://nordicliteracy.net/index.php/njlr/article/view/1566/3374

Skrive av Ellen Sofie Eiken Helle